En kameleon kommer inn på en bar … Hvis det er innledningen på en vits, hva er da punchline?.

Det er vanskelig å si, siden en kameleon holder seg unna rampelyset og heller liker å gå i ett med omgivelsene, som den vi ser i Endre Aalrusts maleri Whining (2020). Her går en nedstemt kameleon delvis i ett med et glass rødvin. Gjemmer den seg? Reptilets hode og hale er grønne, men kroppen er rød som vinen. Det er vanskelig å si hva som er fremst og hva som er bakerst, hva som vises og hva som skjules. Er alkoholen en kamuflasje for kameleonens (manglende) personlighet? Et sosialt og malerisk smøremiddel av den typen man ønsker seg på bar for å bli sømløst sosial, eller i malerisk forstand, harmonisk i fargene? Det er ikke rart at kameleonen vår er litt sur: Den er utilpass med å være på utstilling.

Tidligere i historien oppførte ideelle hoffmenn seg som kameleoner. For å beholde herskerens gunst tilpasset de seg ethvert innfall og enhver politisk endring ved hoffet. I Endre Aalrusts verk er det imidlertid kunstneren som gjør seg usynlig og tilpasser seg omstendighetene rundt det å stille ut malerier.ersonene i bildene til Aalurst, som ofte er menn, viser paradokser i vår tids livsstil mellom det vi viser og det vi føler. De er resignert, med ryggen vendt mot beskueren, utenfor rekkevidde eller psykologisk utkoblet. Arbeidene hans er preget av både komikk og melankoli, med underliggende følelser som sjenanse, verdighet og skam. Etter den første betraktningen av bildene hans, kan man ane at ikke alt er så knirkefritt som man først kan få inntrykk av.

Men det er i denne viskøse goldheten at malingens materielle karakter trer frem som en taus karakter i kunstnerens arbeid. I Old Faithful (2023) ses en glassflate (frontruten i en bil? Eller kunstnerens briller?) mellom iakttakeren og en sprutende geysir. Glasset selv er dekket av små dråper og rennende væske som samtidig er både vannsprut og malingsdråper. Kanskje distanseres vi fra den såkalte jouissance i den umiddelbare opplevelsen siden vi er skjermet av en glassflate, men samtidig bringes vi nærmere den malte overflaten. Aalrust fråtser i sine arbeider i det banale, griper tak i en morsom replikk eller en dårlig vits og gjør dem om til et ellers usannsynlig tema for et maleri. Den selvutslettende kunstneren utnytter sentimentalitet og teit humor som redskap til å utvikle maleriske løsninger for det antiheroiske eller unnvikende motiv, lik kameleonens fargerike tilpasningsdyktighet.

I slik forstand er Aalrusts malerier illusorisk optimistiske heller enn kyniske. De er som humoristiske aforismer frembrakt av en tilbakeholden kunstner som tviholder på den nytteløse oppgaven det er å fylle det ynkelige med verdighet. Det er i denne forstand Aalrust ikke bare maler skikkelser bakfra, men mer generelt maler bakfra, From Behind, ved å plassere seg selv i en strategisk ugunstig posisjon.

Kunstnerens arbeider åpner en bakdør for et medium som fortsatt forsøker å være relevant og forsøker å lykkes ved hoffet selv om det har alle odds imot seg. I denne utstillingen er kunstneren avgjort ikke til stede, eller han er i det minste bare til stede på en tvetydig måte, som en kameleon hvis fremste egenskap er en spektakulær evne til å gå i ett med omgivelsene.