LIV          

«Pappkartong som fanger meg med sine riller av lys og skygge, restegarn som er tynne glimt av noe nytt, stødige treplater som inviterer til å skjæres i og herjes med og tåler en dårlig dag, mykt linoleum som krøller lange strimler av avskjær likt da en var liten og forundret så på vannglasset med løvetannkorketrekkere. Akvarell som skimrer sart og gjennomsiktig mot hvitt papir og er like ustyrlig som vannet selv, eller oljemaling som dirrer høyt og konsist på farge, billakk som klistrer seg pålitelig fast til alt av underlag, eller pastellkritt og kull som smuldrer i mindre biter og er gjenstridig tørr som ørken og sand som renner mellom fingrene, silkepapir som gjennom spindelvevtynne lag kaster skygger på hverandre, og grafitti som skinner som smeltet plast som selve symbolet på menneskets tidsalder. Aluminiumsplater med uttrykk som betong i triste bakgater, og pleksiglass der en må male omvendt på baksiden av det betrakteren vil få se og tror en blir gal før en blir ferdig. Tynne broderinåler som trer seg sakte gjennom linduk og fester garn i ulike tykkelser som var det mose i skogen eller krøllete korallrev eller noe annet jeg ikke helt kan forstå, der jeg svakt som et ekko kan høre farmors dunk fra vevstolen der hun i sin tid satt på loftet og også blandet garn sammen til noe nytt… ah, materien, hvor er du forunderlig og besnærende og aldri helt til å forstå, likt Einsteins relativitetsteori og magien i det vi befinner oss i men ikke riktig kan se». 

Therese Myran, 2022